Inntil videre

Jobben i Landevei tar litt for mye tid om dagen, så inntil videre tar jeg en liten pause fra bloggen!

Under domenet alpers.no vil det dukke opp noe nytt om ikke så alt for lenge, men inntil videre er det litt begrenset hva jeg får til av morsomheter på fritiden. Da kan dere heller følge med på landevei.no, terrengsykkel.no, eller rett og slett abonnere på begge bladene :)

Landevei kan du bestille her:
Terrengsykkel bestiller du her:

Jeg har ryddet litt i sakene, og nå ligger de historiene jeg selv liker best ute. Alles favorittlektyre «sykkelhuset» er selvsagt tilgjengelig! Det meste vil bli finpusset på ny side.

Takk til alle som har fulgt med så langt!

Henrik

KREVER SITT: Jobben i Landevei og Terrengsykkel tar mye tid.

Burry Stander drept i Shelly Beach

I månedsskiftet oktober/ november besøkte jeg sammen med min far Sør-Afrika, og vi holdt i hovedsak tilhold i et hus ved Shelly Beach. Da jeg nevnte for den hvite lokalbefolkningen at jeg jobbet i et blad som heter Terrengsykkel, ble det umiddelbart spørsmål om jeg kjente til Burry Stander. Den Sør-Afrikanske mesteren var både populær og anerkjent i området, for sitt smittende gode humør, i tillegg til sitt engasjement også utenfor idretten. Stander var kjent langt utenfor terrengsykkelsporten, veldig ulikt Norge.

Trafikken i området var tidvis et mareritt, og selv ikke i grøften kunne du føle deg trygg. Vi jogget hver morgen klokken 0600 der nede, og var konstant plaget av hasardiøs kjøring. Området så ut som en drøm å sykle i, men jeg vet rett og slett ikke om jeg hadde turt, selv på de små og avsidesliggende veiene. Og klokken 0845 i dag tidlig, ble Burry Stander kjørt i hjel ved Shelly Beach.

Saken har fått stor oppmerksomhet, og uten å kjenne Stander selv, var han en rytter man virkelig skulle ønske var i live. Jeg er glad i området der nede, og engasjert i prosjektene som foregår, så det var rart å høre om Standers død. Nedenfor er artikkelen som er skrevet på Terrengsykkel.no, gjengitt i sin helhet.

Burry Stander drept i påkjørsel

Tekst: Øyvind Aas og Henrik Alpers

GODT LIKT: 25 år gamle Burry Stander var en terrengsykkelmiljøets
best likte verdensstjerner. Foto: Steve Fair.

Burry Stander er blitt påkjørt og drept på en sykkeltur hjemme i Sør-Afrika i ettermiddag. Stander skal ha blitt påkjørt av en taxi, mens han var ute på treningstur sammen med sin kone Cherise, også hun sykkelproff, som foran årets sesong har gått fra landevei til terrengsykling.

Burry Stander har vært en av de viktigste personene i et sterkt voksende terrengsykkelmiljø i Sør-Afrika og har vist et stort engasjement for idretten og Sør-Afrikas utfordringer. Hans innsats sammen med lagkamerat på Specialized, Christoph Sauser i organisasjonen Songo.info som tilrettelegger for idrett og aktivitet for barn og unge i Sør-Afrika er bare en av flere måter han har markert seg som en idrettsutøver med et bredere engasjement enn de fleste.

Burry Stander ble U23-verdensmester i Australia i 2009 og vant i 2012-sesongen både verdenscuprittet i Windham i USA og verdensmesterskapet i single speed på hjemmebane i Sør-Afrika. I OL i London tok Stander femteplassen. Burry, som giftet seg med Cherise Stander i sommer var ranket som den nest beste terrengsyklisten i verden på slutten av 2012-sesongen.

Burry Stander var for mange kjent som en av de mest imøtekommende og joviale verdensstjernene i terrengsykling. Han hadde alltid tid til fansen og hans idrettsglede på sykkelen var smittende. I terrengsykkelløypa var han kjent som en aggressiv rytter med gode utforegenskaper og pågangsmot når det røynet på.

Rekke av tragedier

Burry Standers dødsfall føyer seg inn i en rekke av tragedier for terrengsykkelmiljøet denne vinteren. Scott-Swisspowers mekaniker Erwin Wildhaber døde i en fjellvandringsulykke for få uker siden, og den spanske toppsyklisten Inaki Lejarreta ble drept i en lignende trafikkulykke som Stander for bare tre uker siden. For et lite terrengsykkelmiljø, der de fleste av verdens beste syklister er venner og treningskamerater på sine reiser rundt omkring i verden, er sorgen stor nå. Både på Twitter og Facebook er støtteerklæringene og sorguttrykkene mange.

Never felt so empty since my dad passed away when i was a kid. @africanmtbkid i will never ever forget you! skriver Christoph Sauser på Facebook. Han er selv i Sør-Afrika for å trene og har allerede trommet sammen en fellestur i Burrys minne rundt Cape Town i morgen, 4. januar klokken 18:00.

A fighter, champion, gentleman and forever a Legend... RIP Burry skriver den regjerende utforverdensmesteren og Burrys landsmann, Greg Minnaar.

Songo-organisasjonen selv skriver:

We are devastated to hear of the loss of Burry Stander today. This is such a huge huge loss to our world as he was such a special individual and bright shining light. Our greatest love goes to Cherise and to his family for their immense loss. Burry will leave a huge void in our songo hearts with all his great ideas, great contributions and massive inspiration he has shared with our organisation. We will never be the same and will be sure to keep his memories alive!

Hyppig trafikkdød i Sør-Afrika

Stander ble påkjørt i området Shelly Beach, på nordøstkysten av Sør-Afrika. Området er et rolig sted ved kysten, der hovedveien ved ulykkesstedet tidligere representerte et apartheid-skille. Områdene nærmest kysten tilhørte de hvite, mens de endeløse områdene Stander har trent i, primært befolkes av svarte.

Burry Stander ble trolig kjørt i hjel av en drosjebuss, som i følge ubekreftede melding stakk fra stedet. Politiet omtaler dødsfallet som et «hit and run», sjåføren stikker av og offeret ligger igjen. Drosjebussene opereres ofte av unge og uerfarne sjåfører, som har et stort press på å kjøre inn en sum på 1000 rand (ca 780 norske kroner) om dagen.

Drosjebussene er modifiserte minibusser, og det er ikke uvanlig å se en helt standard Toyota Hiace med 24 sitteplasser. Drosjebussene er landets viktigste transportåre, og utgjør 65% av landets samlede persontransport. I området der Stander bodde, brukes de ofte for å frakte fargede til og fra jobb i forstedene. Drosjene er til stadighet involvert i ulykker, og høy fart bidrar til at flere av dem er svært alvorlige. Hver dag blir tre mennesker drept i ulykker der drosjebusser er involvert.

Trafikkdødeligheten i Sør-Afrika er høy, og landet hadde i 2011 over seks ganger så høy dødsstatistikk i trafikken som Norge.

Populær i nærområdet

Peter Brautaset har avstamning fra norske utvandrere i området, og er innehaver av Izotsha Creek, stedet der Burry giftet seg med Cherise i 2012.

Han forteller at Stander var uhyre populær i området.

– Stander var veldig kjent her nede. Alle visste hvem han var. Han var en nær venn av familien, og det er mange som sørger her nede nå. Denne ulykken ble kjent rett etter det skjedde ved nitiden i morges. Desverre er slike ulykker vanlige, men ingen kunne tro det skulle ramme en som ham, forteller Brautaset på telefon i kveld.

Han nevner også at slike ulykker ikke alltid blir oppklart, og at det hender rene syndebukker blir dømt.

– Politiet pleier å komme med informasjon etter et par dager. Det er alltid noen som har sett noe eller noen, men vi får vente og se, avslutter han.

OL-HÅP: Stander representerte Sør-Afrika i OL i London, og tok en
5. plass i rundbanerittet. Foto: Steve Fair.

På kanten av stupet

JIPPI: For et par uker siden var jeg i Sør-Afrika med pappa. Plutselig kom jeg til et stup,
og da ble jeg så glad at jeg måtte juble litt. Det var skikkelig gøy.

UTEN KLÆR: Alt som er moro, er enda morsommere naken. Jeg bestemte meg
derfor for å lette litt på antrekket. 

HOPPSANN! Plutselig oppdaget jeg at det var mange hundre meter rett ned.
Da ble jeg litt redd, og veldig skremt. 

TILSNAKK: Så kom pappa og sa at «det der får du ikke holde på med!»

DANS: Da klinte jeg til med en piruett, og litt magedans.

TAKK: Så takket jeg stupet for den flotte opplevelsen, og dro hjem. 

Barn altså!

Ti grunner til at jeg vil adoptere et barn fra Afrika

1: De er ubeskrivelig nydelige, og har et helt annet uttrykk enn oss.

2: Selv om de er medlem i en MC-gjeng, er de fullstendig ufarlige.

3: Om du skulle gjøre noe galt, sier de pent ifra. 

4: Om de skulle gjør noe galt, er de trolig like uskyldige som det du var. 

5: Om du har en mygg i bakhodet, vil du  få hjelp til å klaske den ihjel. 

6: Om det blir bråk, vil det alltid være en voksen i gjengen som maner til ro. 

7: Når de en dag skal sykle ritt, vil de være de søteste på strek.

8: Når rittet starter, vil de få samme gorillavrengtryne som en ekte syklist. 

9: Når de blir gamle, vil de bli de kuleste beboerne på gamlehjemmet. 

10: Det er vanskelig å si farvel til dem når du drar. 

Tusen ord

Gangnam style! 

DEN ER MIIIIN! Hei! Det der er min ball! Få den tilbake, NÅÅÅÅ!

Linjer

ENDELØST: Områdene rundt Ramsgate er enorme,  med sliten infrastruktur

Dire Straits-låta Telegraph Road begynner med en skarp, høyfrekvent pipelyd. Det er vinden som spiller på horisontale telegraflinjer, mens fuglene synger telegrafens språk. Telegraph Road er fortellingen om et fiktivt sted, som vokser fra ingenting, gjennom rikdom, til elendighet. I Ramsgate, spiller den varme vinden fra det indiske hav de samme tonene, på vertikale linjer. Sør-Afrika er fortellingen om et virkelig sted, der mennesker bor på hver sin side av gitter. Ingen fugler synger på de strømførende gjerdene, men den tilfeldige flaggermusen smeller i det de lyser opp nattehimmelen.

FAENSKAP: Litt uvant å sove bak elementer, som bekrefter at vold avler vold.

INDUSTRI: Sikkerhetsindustrien er en viktig næring i Sør-Afrika

Sør-Afrika er et av landene i verden med skjevest økonomisk fordeling. 14% av befolkningen besitter nærmere 90% av de økonomiske ressursene. Sør-Afrika er også et fantastisk land å besøke, med menneskelig og kulturelt mangfold, enorme og øde landområder, og en kompleks og dramatisk historie.

FRODIG: De fuktige områdene ved Oribi Gorge ligger i et naturreservat, som
inneholder et enormt antall unike arter.  

GJEMMER SEG: De fleste dyrene gjemmer seg i regnet, unntatt denne enslige fuglen.

SAND: Pick up er et perfekt kjøretøy på de dårlige grusveiene,
som vaskes bort når det regner. Vi har ikke pick up. 

Om løping og Børsen, eller løpetid om du vil

Forholdet vårt var dødt. Hun forsto meg ikke. Jeg hadde vondt i ryggen, og fikk ikke syklet det jeg ville. Jeg ble ødelagt, destruktiv og forbanna, og jeg lot det gå utover forholdet vårt. Vi gled fra hverandre, og var på randen av sammenbrudd. Vi ble bannlyst av den ene samlivsterapeuten etter den andre, og vi ble nektet gruppeterapi og anger managment.

Men plutselig, fant hun løsningen.

Det var da hun sa det. Det var da hun kom med ordren, som i den engelske varianten av min selvbiografi, vil stå skrevet i sten, og lyde som følger:

Run Henrik, Run! 

Og det gjorde jeg. Det var på med kort shorts langt opp i rompa, og en løs singlet som skjulte konturene av muskler og samtidig fikk frem håret på ryggen. Det var på med knestrømper, og et par sko som i følge selgern kunne brukes til å løpe i terrenget og dermed umulig kunne lages lettere enn en sykkelsko. På hodet slang jeg en caps med netting på sidene og ikke bak, et hodeplagg som angivelig selger som varmt hvetebrød til mellomledere med en drøm om å havne i DN Aktiv. Det var ikke vits å prøve å se kul ut for det gjør du ikke som løper uansett.

Jeg så ut som en elgkalv i dyp pillerus. Jeg så ut som et overkjørt pinnsvin, jeg så ut som en krysning av en giraff med bekkenbrudd og et plattfot nesehorn med skjørbuk, jeg så kort forklart ut som Harry Potter midt i en multiorgasme. Jeg så helt jævlig ut.

Jeg så ut som en løper.

Jeg løp over bakketopper, og jeg bykset mellom trær. Jeg bakset over bekker, og jeg vadet i elver. Jeg så elg, gaupe og en fuglehund, og jeg hørte lyden av kråke, blåfugl og kjøttmeis. Jeg sprang i gjørme, og jeg tok syvmilssteg på sti. Jeg rundet et vann, jeg besteg et fjell, jeg passerte en syklist, og løp om kapp med en bil. Kraften av å være fri, og summen av de heslige plaggene gjorde meg til en atlet med løpssteg som Usain Bolt og utholdenhet som Bradley Wiggins. Jeg var et reinkarnert dyr, med sprengkåte muskler akkurat sluppet fri.

Jeg løp i 15 minutter. Kanskje 16. Hjem til kvinnen. 

Fanget i forlengelsen av hva løpingens magi gjorde med en sliten sykkelkropp, all frustrasjon var borte, og vårt asbestgrå forhold med frustrerte grunnpilarer fikk en maler-og oppussingsjobb tusen ganger kjappere enn Ekstrem Oppussing USA. Hun dro meg i forhuden, og jeg dro henne i brysvorten, og der Trond Viggo Torgersens «Kroppen» stopper, illustrerte vi rikt en utvidet utgave av boken, som aldri vil bli tilgjengelig annet enn på blåfilm.

Løpingen gjorde meg glad. 

KLASSISK: Shortsen skal nå som da være kort, og trukket langt opp. 

...

I følge løpere, tilsvarer en time løping fire timer med sykling. I følge meg, tilsvarer en time løping en time løping. Allikevel er det litt gøy.

I dag løp jeg en tur. Jeg likte det litt. Jeg likte det ganske mye egentlig, selv om Børsen ikke gjør det. Det er bare fordi Børsen ikke får det til.

Det er høst.

Jeg er fremdeles syklist, dog.

25. november, 1991

Jesper Johns bodde sammen med moren sin. 35 år gammel satt han som alltid i det samme hjørnet av sofaen, nærmest vinduet. Han satt i et hjem der interiør handlet om å fylle opp furupanel med så mye nips som mulig, helst fra postordre. Ferdiguset hadde enorme vinduer med dype vinduskarmer fulle av glasskatter. Jespers sittestilling ved siden av hjørnebordet, gjorde at det så ut som han voktet både vinduet, og en telefon med dreieskive som ringte oftere enn en skulle tro, de to tatt i betraktning. I dag hadde den ringt uvanlig ofte.

Jesper hadde alltid beskrevet seg selv som eksentrisk. Han hadde faktisk det som trengtes for å fylle definisjonen, uten at han selv forsto hvorfor. For ham holdt det å kjefte på morens dårlige smak, eller  legge en jentes pubertale uforutsigbarhet til enhver handling. Hans autistiske trekk, som gjorde at han kunne skrive notene til samtlige instrumenter etter å ha hørt en symfoni, betø derimot lite. At han kunne ligge våken natt etter natt og lage logaritmer, med en ladd pistol under puten, synes han heller ikke var et  sjangertrekk som forsterket begrepet.

Men, Jesper Johns hadde en stor x-faktor, som gjorde at almennheten mente han faktisk fortjente å bli satt i samme bås som Odd Nerdrum og Boy George. Jesper hadde gjort én ting som gjorde at sladderpressen fremdeles var interessert i ham, særlig i dag. Jesper Johns hadde hatt lemmet til en av tiårets mest prominente scenekunstnere langt ned i halsen. Han hadde sugd tørr en korthåret superartist med et sjeldent behov for regulering, og han hadde gjort det bak et sceneteppe hvor hylende fans ventet på andre siden. Å ligge seg til kjendisstatus var ikke spesielt, men det var spesielt å være homo. Og Jesper var helt åpen om detaljer, noe Norge var nysgjerrig på, men ikke nødvendigvis klar for. Men det som gjorde Jesper interessant, var verken evnene til å suge pikk eller fortelle om det. Jesper Johns hadde hypermobile ledd og var bare 130 cm høy. Jesper Johns var dverg.

Da Jesper Johns leste forsiden av landets største avis 25 november 1991, hadde han lenge visst hva han skulle gjøre. I midtsiden på Verdens Gang, så han bilder av en slank brite med hvite spandexbukser, svett, naken, glinsende overkropp, og et obskønt plassert mikrofonstativ. Han kunne lese alt han visste fra før, om en sanger og en stemme som gikk over hele fire oktaver. Han kunne lese om mannen som snakket barryton, og sang tenor. Han kunne lese om en magiker som på gudevis hadde fått 75000 mennesker til å synge og klappe i takt under Live Aid, og som nå hadde endt sitt liv. Han kunne lese om Queens ekstravagante, skjult bifile og hedonistiske vokalist, som nå var død av lungebetennelse, umulig å overleve grunnet AIDS. 

Både kruttet til Freddie Mercury og kula i en Smith & Wesson Model 29 hadde sendt Jesper Johns til himmels. Men der Freddie Mercurys orgasme hadde vært en varm opplevelse som rant ned innsiden av halsen hans og fikk hele hjernen til å bruse, hadde ladningen fra amerikas mest solgte håndvåpen sendt hele hjernen utover tapeten, en gammel telefon med dreieskive og en stor samling glasskatter. 

...

Freddie Mercury var en av forrige århundrets store artister, hadde en magisk stemme, og huskes kanskje best for sin rolle som vokalist i det britiske bandet Queen. Han nøt livet til fulle, og ryktene vil ha det til at han under ville fester hadde seg med både menn og kvinner, mens han sniffet kokain av boller som dverger gikk rundt med på hodet. Kanskje ikke helt min stil, men det er like fullt et eller annet magisk med mennesker som lever ut sine galeste fantasier, fordi en helt spesiell karriere har gitt dem muligheten. 

Første gang jeg hørte noe av Queen var på speiderleir året etter Freddies død, uten at jeg bet meg noe særlig merke i musikken. 21 år senere har jeg fått litt bedre lytteevne, og takker nå den eksentriske hedonisten Freddie Mercury for fantastiske musikkopplevelser. 

Se forresten klippene under, om du skulle være i tvil.

ENERGI: Freddie Mercury hadde publikum i sin hule hånd. 

Til nå, har vi enda ikke sett noen spankulere like freidig på en scene.

SILKEMYKT: I låta «I'm going slightly mad», får vi høre mye av Mercurys stemmeregister. Han går fra

lyst til mørkt med en bløt vandring, og lar deg sitte igjen med et øsnke om mer. 

Frank Berlund, fotograf fra Furuset

Slik jeg ser det, er det svært forenklet, to typer fotografer her i verden. Det er de som er lidenskapelig opptatt av faget, og som ser på ethvert oppdrag som en mulighet. De som når de tar bilder av personer, gjør alt de kan for å få frem særegenheter, og formidle et budskap om hva slags person de tar bilder av. De som sitter dager med etterarbeid og redigering, og kun leverer fra seg bilder fordi de har en deadline.

Frank Berlund var av den andre typen. Han var mer opptatt av å få fitta til Jeanette fra Jessheim til å se rosa og våt ut på trykk, i det som var igjen av bladporno. Han hadde tross et intenst ønske om å slippe å arbeide en viss integritet, så når det gjaldt etterarbeidet kunne han strekke seg til å legge på en retrofilm på bilder tatt bakfra. Mest fordi det var jævla mange gamle griser som leste i bladene han skjøt, og fordi porno åpenbart var mye bedre den gangen det i hovedsak eksisterte i papirform. Frank Berlund skjøt fortsatt bilder, med en visjon om at forsider med bilder av store pupper og tekster som «Jeg er alltid kåt» var det helt store. Han levde fortsatt i den tidsalderen da hvem som helst kunne skaffe seg et levebrød ved å selge frukt & tobakk i billige smålokaler, der de samtidig pushet dyr schmützlektyre under disk.

Når Frank Berlund åpnet en dør, så det ut som en kraftanstrengelse av de helt sjeldne. Kroppen var lang og hengslete, og han skled mindre elegant inn i den kategorien den norske legestanden ville betegne som «naturlig tynnfeit». Frank Berlund mente på sin side at hans høye forbrenning og dermed slanke kropp gjorde han sunn som bare det, selv om blodårene trolig var like tette som rent kolesterol. Det som var av menneske fra brystet og opp, så ut som det var plassert på en kvapsete mage stivet opp av gelatin, og knekken i overgangen bryst- mage var nesten nitti grader. Beina var like tynne som fuglebrystet. Frank Berlund tok med sikkerhet alt annet enn magen i betraktning da han betraktet seg selv som kjernesunn. Han var rødmusset i ansiktet, og hadde en stor nese med enda større porer. Det var vanskelig å si om hudfargen skyldtes at han alltid hadde en flaske billig brennevin i skuffen, eller om det var fordi han hyppig gjestet Alcudia. Rødfargen var synlig helt fra en billig og oppkneppet hawaiiskjorte, og opp til enden av to dype viker som skjulte seg bak en mislykket Tintinsveis av pistret hår. En tjukk gullenke hang rundt halsen, og sto som en påle i bekreftelsen om at gullkjeder ikke er kult på verken dørvakter eller folk som ikke bryr seg om benkpress. Jeg var rimelig sikker på at han var hverdagsdranker enn Alcudiagjest, selv om han helt sikkert satte pris på smakløs vino del casa hver gang han gjestet varmen.

Berlund lente seg frem for å hilse, og luktet en kombinasjon av menneske som ikke gadd å bry seg, og Old Spice. Han hadde like mye livsglede i håndtrykket som en prostituert soper som akkurat hadde runka en kar med toppjobb i staten, men tok akkurat nok i til at man ikke kunne plassere han i samme bås som en med slapt håndtrykk. Han hadde tross alt et yrke, og det å håndhilse var et nødvendig onde han måtte igjennom i de daglige rutinene for akkurat å holde seg flytende.

«Frank Berlund, fotograf». Runkearmen lengtet etter å slippe.

Det var lite stolthet å spore i Berlund, men han satte fotograf i kursiv. Han var tydelig forsmådd av all verdens rosabloggere som knipset med billige digitalkameraer og presenterte seg som fotografer. Gjennom hilsingen, insisterte han uten å si det, på at hans fire måneder i læra hos en gang erværdige fotograf Ekblad, og et ukjent antall år i en skitten bransje med et stort behov for billige fotografer med dårlig intimhygiene var nok til å opprettholde yrkestittelen.

«Hva var det du sa du trengte bilder til sa du? Sykling?»

Alt som innebar reising var uaktuelt. Hadde det vært en naiv nittenåring inne i bildet, som trodde at å vrenge kjønnsleppene foran en blitz var en fin yrkeserfaring, kunne han vurdert å reise fra studioet på Bryn. Men for Berlund var innlevering av tippekupongen sport nok. Jeg var ikke såpass i beita at jeg ikke kunne gjøre jobben selv, det var bare en lang vei å gå. Jeg takket for visitten, og strøk av gårde mot nærmeste fotosjappe. Jeg gledet meg aller mest til å vaske hendene.

…

Endelig fått dugelig kamera. Takk til jobben, blir straks komplett journalist. Snart kommer det også egenkomponerte bilder.

Takk til Kissa og Colin for kursing så langt.

TÅLMODIG: Litt tid tar det nok, men snart kommer det masse flotte bilder. 

Stolt

Det er ingen hemmelighet at jeg jobber på verdens beste arbeidsplass. Jeg er omgitt av spennende kolleger, og utfordrende prosjekter hele tiden. Jeg får øse ut av min kunnskap og viten, og bruke kreativitet og historiske fakta slik at vi lager flotte magasiner og nettsider.

Sammen med mine eminente fotografvenner Kristoffer Kippernes og Colin Eick, har vi skapt spennende reportasjer som gjør at det klør ekstra godt i sykkelbena. Siste blad fotograf ombord, Eirik Evjen, har også bidratt til denne utgaven av spalten Sykkelen min. Jeg kjenner ikke Eirik godt enda, men gleder meg til å se mer av hva han har å by på. Ny mann på huset Jo-Inge Mandt har også bidratt, samt venner og kjente fra sykkelmiljøet med skriveferdigheter og sans for ymse produkter. Det hele er blitt ledet av Redacteuren, også kjent som Øyvind Aas. Redacteuren toner ned der det blir for pompøst, og tillater maleriske utgreininger der det trengs, alltid forklart med en faglig begrunnelse. Sammen har vi alle skapt et produkt jeg er skikkelig stolt av, Landevei #4.

Landevei kommer i år i fire utgaver, helt frem til august. Bladene følger rittkalenderen til proffene, selv om vi skriver aller mest om å sykle selv. Du vil helt sikkert lese mer og titte på litt bilder, og det kan du gjøre om du trykker på denne linken.

DENNE LINKEN

LIDENSKAP OG LIDELSE: Vi har stappet bladet fullt av spennende bilder,
og opplysende tekster. Vi har rett og slett laget et blad vi er skikkelig stolte av!